Kontroll begrenser – ønsket?

19 Feb

Mange jeg kjenner, av begge kjønn, opplever at partneren deres utøver kontroll i mindre eller større grad. Fra før kjenner de fleste av oss hvordan samfunnet kontrollerer oss, hvordan sosial kontroll begrenser vår egen identitet og frigjøring. Å bli kontrollert, å kontrollere noen, er med på å begrense ens person egenverd og personlighet.

Har vi egentlig en interesse av å begrense noen? Hvorfor redusere den personen du faller for? Hvor er egeninteressen?

“Den som er opptatt av å kontrollere andre, har vanskelig for å kontrollere seg selv.”

Jeg har tidligere kjent på behovet og trangen for å være kontrollerende. Grunnen til det hele har jeg i ettertid sett var sabla enkel. Det består av to ting; 1. Jeg var overhodet ikke klar for å være i et forhold. 2. Jeg var ikke trygg på meg selv og min egen maskulinitet. Når en ikke klarer å være i et godt forhold med seg selv og alt det innebærer, så er en overhode ikke klar for å inngå en nær og intim relasjon med noen andre. Det endte med at jeg begrenset den andre. Reduserte hennes interesser. Reduserte hennes frihet. “Hvor var du?” “Hvem var du med?” Var det noen andre menn der?” “Snakket du med noen av de?” “Hvem sender du melding til?”

“Jeg trenger en kjæreste.” “Jeg må ha noen.” “Jeg føler at jeg mangler noen.” Dette er tre eksempler på tankemønstre som får min alarmklokker til å ringe. Jeg kommer aldri til å innlede et forhold med noen som uttaler/tenker slikt. Nettopp fordi de ikke er i et godt nok forhold med seg selv. Å være trygg på seg selv, dyrke sin egen egenverd og vite retningen en ønsker for seg selv er gode forutsetninger for å involvere noen intimt og nært i livet sitt.

“Hvis du ikke overlater noe til tilfeldighetene, vil du gjøre lite dumt, men du vil gjøre svært lite.”

Jeg ønsker et fast holdepunkt. En trygg havn. Ei stolt klippe. Hvor jeg kan være meg og hun kan være seg. I stedet for å kontrollere og begrense vil jeg heller forsterke og motivere. “Har du lyst til det altså? SÅ GJØR DET!” Det er som regel flere grunner til at en faller for noen. Den personen sin egenverd. Sin sjarm. Sitt vesen. Å begrense og kontrollere gir grå skyer på himmelen. Å gire opp, få henne til å gå 100% inn for det hun ønsker, gir skyfri himmel og sol. “Hadde du det koselig?” “Så bra, det er jeg glad for å høre.”

Det er det handler om. Å være en god lagkamerat. En god venn. Jeg vil spille henne god. Jeg vil sette pasningene best mulig, så det blir enklest mulig for henne å smashe inn poeng. Og det lille jeg forventer tilbake er akkurat det samme. Jeg gjør mitt, hun gjør sitt og noe gjør vi sammen. Men felles holdepunkt har vi alltid til felles. Tryggheten å falle tilbake på. Samtalepartneren som hjelper til med refleksjoner. Å dele, erfare og bearbeide minner med hverandre. Hvor bekymringer kan blottlegges og knuses. Hvor fantasier, ønsker og drømmer får gjødsel og næring.

“Fy faen, det hørtes kult ut. Det må vi/du gjøre.” Jeg vil bli utfordret. Jeg vil lære. Jeg vil erfare.

Advertisements

Sinne – Temperament

15 Feb

“Vi koker ved forskjellige temperaturer.”

Jeg er sjelden sint, forbanna, rasende. Blir ofte beskrevet som person at jeg har stoisk ro. “Alltid rolig du Håvard.” “Det er så godt å være med deg, er liksom ikke noe stress.” Noe av det jeg faktisk liker mest i et annet menneske er hvordan det er å være stille med de. Mennesker som klarer stillheten sammen med meg, som ser at den også er naturlig, det er folk jeg liker å være sammen med. Jeg hater de som ikke klarer stillhet og bare må prate. Det blir for anstrengt. Slitsomt. De beste betraktninger og relasjoner oppstår uten samtale, uten prat. Ved blikk. Tilstedeværelse. Og synkron energi. Kjenne hvordan du selv eller et annet menneske speiler ditt/den andres energinivå. 

“Smell aldri døra igjen, det kan være du vil tilbake.”

Nå i kveld ble jeg forbanna. Muligens irrasjonelt. Men jeg ble ekstremt skuffet. “Hvorfor i helvete bryte opp noe som fungerer så jævla godt?” “Er dette virkelig takken for hvordan sist helg ble gjennomført?” Uten tvil irrasjonelt. Jeg er helt sikker på at det ligger noe annet bak. Men like til. Jeg ønsker virkelig ikke å miste dette som fungerer. Relasjonene. Spilloppleggeren på volleyballaget. Kollegaen som alltid spiller de andre gode. Det være seg kolleger eller beboere. Aldri opptatt av å “score” poeng selv. Selv limet i laget som gjør oss andre gode. Lagkameraten som du alltid vet hvor er.

“Vokt deg for en tålmodig manns vrede.”

Jeg er en attraksjon når jeg er forbannet. Aldri, aldri vil jeg legge min hånd på noen jeg har nær når jeg er sint. Men jeg kan aldri, aldri garantere at jeg ikke kommer til å legge min hånd på noen som gjør noen jeg har kjær vondt. Blod er tykkere enn vann. Det er noe med intensiteten min. Energien. Blikkene. En fasett av meg som utrolig få har sett og som utrolig få kommer til å se. Stoisk ro, stolt klippe og trygg havn. Tre metaforer som beskriver meg. Men evnen til å være forbanna finnes i meg. Det er jeg evig takknemlig for.

Takk, sinne. Forlat meg aldri, men forhold deg i ro.

traum-klippe-deutung-symbol

Varsel om opphør av arbeidsforhold…

8 Jul

 

“…opphører ditt arbeidsforhold ved Steinkjer videregående skole med virkning fra 1. august 2014.”

 

Jeg var forberedt på dette brevet når jeg ved siste arbeidsdag før sommeren satt samlet med resten av de ansatte ved skolen i Origo. For meg var denne dagen følelsesladet. Jeg klarte aldri å la meg rive med av kulturinnslag. Jeg klarte aldri å møte blikkene til andre. Et lite smil og blikket ned. Et ønske om å kunne stikke av fra samtalene om hvor hyggelig det er å ha meg som kollega. Tilbakemeldingene fra andre lærere om hvor fornøyde elevene har vært. Jeg liker skryt. Jeg liker at de ansatte setter pris på meg. Og jeg liker at flere brydde seg om meg. Men jeg er dårlig på å håndtere slik. Hvordan svare på noe slikt? Jeg har ikke vært i en slik situasjon før. Jeg er ung og jeg er en fersk lærer. Jeg har hatt tre fantastiske år ved skolen, noe jeg vil komme tilbake til i et senere innlegg.

 

looking-for-a-job

 

Derfor var det med tårer i øynene jeg forlot arbeid den dagen. Mine ensomme tårer som jeg ikke delte med noen. Ut av inngangen i F-bygget og bort til bilen som alltid har stått parkert ved Steinkjerhallen, nå Campus Steinkjer. Trakk pusten når jeg satt i bilen, gløttet over skulderen til venstre mot skolen og skjønte at neste gang jeg er innom, så er det for å rydde arbeidsplassen, kanskje søke nytt arbeidsforhold. Nå har den tiden kommet, jeg skal en dag snart dra ned. Makulere papirer, prøver. Rydde plassen, levere inn lærebøker. Og det eneste jeg håper på er at jeg får være alene på jobb den dagen. Lite ønsker jeg å møte noen i frykt for å bli et emosjonelt vrak for noen sekunder, minutter, timer.

 

havard-hedde1

Hva tycks ni?

17 Dec

 

Erre på tide med comeback på denne babyblå bloggen mon tro? Som et heldig eller uheldig tilskudd til hverdagen blant alle rosa- og englespybloggene? Føler hvertfall at jeg for tiden holder på å boble over av usakligheter. Som et Jerusalems klagemur, har jeg troen på at denne babyblå bloggen min vil fungere som Howie Heddes wall of piss. Men hva mener mine faste lesere, null i antall? Husk husk; den som tier samtykker.

 

Praksis = Avsluttet.

26 Mar

Nå sist torsdag var siste dag i praksis. Mange på samme studiet har uttrykt at de gledet seg til praksisen var ferdig, så de kunne dra tilbake til universitetet og sitte på rævva og være passiv. Jeg er ikke glad for at praksisen er slutt jeg. Er så typisk når man endelig føler at man har fått skikkelig god kontakt med klassene. En kommer inn i rutinene på skolen, og en får fantastiske tilbakemeldinger fra elevene. For jeg lærer uten tvil mest av å være i praksis. Der det skjer. Der elevene er, der andre lærere er, og mest av alt, det er der jeg hører hjemme. Natural Born Teacher.

Derfor skal jeg nå vie litt spalteplass til skolen, øvingslærere, andre lærere, og ikke minst elevene. Skolen ligger godt plantet midt oppe på øya her i Tromsø. Gammel skole som om noen år skal jevnes med jorden og bygges på nytt. Til tross for dels dårlige fasiliteter fungerer det utmerket, så utmerket som det kan fungere. Høyt nivå på faglig kunnskap hos lærerne og det ser ut til å smitte over på elevene, i forhold til gode karakterer. Mine øvingslærere har vært to fantastiske personer. To lærere som virkelig bryr seg om elevene sine, og hvor viktig det er å se alle. En merker det også på elevgruppen, dems genuine interesse i læreren sin. Hvor viktig han/hun er og har vært for de.

Jeg har lært utrolig mye. Både faglig, pedagogisk, didaktisk og sosialt. Noe riktig må man ha gjort når elevene skryter av en og gir terningkast 5 og 6 på evalueringen sin. Kul stil, kule t-skjorter, trygg på meg selv, kunnskapsrik, at jeg har kontroll og at jeg klarer å engasjere elevene. Viser bare at jeg har truffet rett hylle. For i bunn og grunn er det elevene som har sist ordet i laget om dette er riktig. For det er de som skal lære, det er de som sitter bak pultene foran en. Og det er mitt ansvar å få de med på den reisen jeg planlegger for hver time. For læring skal være morsomt, det skal være matnyttig, og de skal lære at læring gir resultater. Enten det være seg ved en prøve eller senere i livet. Som jeg sa til noen elever: “Bedre å bruke 60 minutter på å lære, enn å bruke de samme 60 minuttene på å få tiden til å gå uten å gjøre noe.”

Men nå må man bare se fremover, på en ny runde med turer til universitetet, for en siste innspurt. Den samme innspurten som elevene har foran seg. For de skal vite, at enhver av de er fantastiske. Man lærer seg å bli glad i en klasse og elever på bare sju korte uker, derfor litt ekstra trist å si farvel. Et godt minne og mye god læring å ta med seg videre dette. Takk dere.

Dilemma: Pissatrengt eller dritatrengt.

24 Mar

Være kronisk pissatrengt eller kronisk dritatrengt resten av livet?

Mitt favoritt radioprgram opererer ofte med dilemma. Derfor skal jeg i dette innlegget være en smule og bittelitt copycat, rett og slett fordi jeg syns dette dilemmaet jeg kom opp med er pøkings awesomw. Enten være kronisk pissatrengt eller kronisk dritatrengt resten av livet. Det vil si at man skal gå med denne følelsen hele tiden.

Jeg hater å være pissatrengt, du vet den følelsen av å hoppe i gangen og vri føttene. Man bare håper på at man treffer doskåla med åpningsstrålen. Noe man sjelden gjør. Det er derfor man gjerne ser noen golden drops på gulvet ved siden av toalettet. Jeg på min side er utrolig unik, så jeg tørker opp etter meg. Faen eller at min urin skal ligge til pest og plage for nestemann eller nestekvinne.

Men følelsen av å være dritatrengt er også ille. Det å kjenne kabelen presse på. Men på en annen side er det også et fnugg av nytelse, og ikke i nærheten av like ille som å være pissatrengt. Vrenge og vri. Men så er det dette med å ha en av disse følelsene konstant. Som dritatrengt blir man gjerne stillesittende, mens man som pissatrengt får en hel del mosjon. Derfor går dilemmaet over i en ny dose. Være stillesittende, gjerne i en stressless fra Ekornes, eller alltid være på farten som en annen Ad/HD-fantast. Pluss at man lettere får sove om man er dritatrengt. Derfor heller jeg mot det, for liker en god natts søvn. For hadde blitt gal av hele dager med aktivitet uten mulighet til å sove jeg.

Kronisk dritatrengt resten av livet er derfor mitt valg.



Kul stil.

23 Mar

Jeg blir lett cocky. Og jeg har all grunn til det, for jeg er ganske totally awesome. Men det er bare når jeg vil, og overfor de jeg vil. Som lærer er jeg jo selvsagt det for elevene mine. Hadde idag evaluering i avslutningen hos en av klassene jeg har vært med å undervise. Mange vil gjerne si at det er ganske så risky og la ungdomsskoleelever få lov til å vurdere en. I forhold til videregående har de ikke det samme filteret, og det liker jeg. Der det er ekte og pur ærlighet å hente, dit søker man. Etter timer satt jeg i ti minutter å koste meg med å lese disse tilbakemeldingene.

Kort fortalt og rimelig flott oppsummert:

– Kul stil

– Kule t-skjorter (I know)

– Sikker på stoffet og seg selv. (Mr. Confident Man)

– Litt for mye forelesning.

– God til å skape og holde debatt levende.

– Ønsker mer variasjon.

Det med variasjon og forelesning er jeg fullstendig klar over. For i den forrige praksisperioden fikk jeg rimelig mye pes for at jeg ikke håndterte forelesning som metode noe storartet. Nå, derimot, nå mestrer jeg det, selv om det kanskje ble litt “overkill” for de fantastiske elevene. For jeg har jo tidligere vært ganske klar på at jeg ønsker meg til videregående, men, et meget stort MEN faktisk, for jeg tror pipen har endret seg. Ungdomsskole ga absolutt mersmak. Er så forbanna synd at jeg med min fagkunnskap bare kan undervise i et fag, nemlig samfunnsfag. Slik går det når man er samfunnsfag- og historienerd. Jeg er stolt av det, pøken stolt av det. For fyyyyyyy søder.

Imorgen, da er det evaluering i en ny klasse. En klasse som muligens er en smule mye mer ærlig enn den vi hadde avslutning i idag. Smuuuuud. Æ glede mæ shø. Stolt trønder. Fy søder.