Archive | Novelleserie RSS feed for this section

Serie: Novelle 4: Bamse er trygg

31 Dec

Bamse er trygg. Hver natt har jeg bamse i armene mine. Jeg liker bamse. Eller. Jeg elsker faktisk bamse. Han sier ingenting. Han lar meg klemme han. Han er så myk. Husker da jeg fikk han. Vi var på tur. Tivoli. Klovner overalt. Skummelt. Jeg gråt masse i den parken. Salte tårer som triller nedover kinnet som perler. Mamma tok meg med til en søt dame. Hun stod bak en lang disk. Det var rart. Hun solgte ikke noe. Hun smilte til meg. Sa noe jeg ikke forsto. Mamma sa at det var russisk. Så spennende. Eventyr tenkte jeg. Lot tankene fly av sted til Alice i Eventyrland. Avbrutt. Det var ikke slik. Russland var visst forurenset og stygt. Ikke som et eventyr. Et mareritt-land. Alice i marerittland. Alice rir på en ond ulv og trekker all glede ut av barna og forbanner de til å leve i ondskapens makt.

Damen ga mamma tre piler. Fram med hånden. En finger, to finger, og tre finger. FINGRE. Fingre heter det. En fingre, to fingre og tre fingre. Stolt liten tusseladd var jeg. Smilet mitt gikk fra mitt ventre øre og bort til pølseboden. Jeg var glad i pølser. Med masse ketchup. Nam. Rykende varm hot dog fordamper all fuktighet på veien til brødet. Hurra. Mamma var flink med pilene. Hun traff to ballonger. Hurra. En ballong, to ballongre. Hun damen som pratet marerittsk ga meg en teddybjørn. Alice i eventyrland igjen. Danser rundt i blomstereng. I sommerkjole. Sløyfer i håret.

Jeg var i himmelen. Himmelen strekker seg fra armen du rekker ut og til intet. Du tar på intetsigende. Kjærlighet ved første fingerkontakt. Jeg ble glad i han da. Ikke når jeg så han. Trodde han skulle ta meg. Det var jo hun damen med skummel stemme som ga meg den. Russisk. Mareritt.

Jeg snakker med bamse hver kveld. Sier ”Nei, nei, nei, ikke i dag.” Bamse er aldri enig med meg. Han vet sannheten. Bamse i marerittland. Bamse er så myk. Han mangler klær. Har bare biler og actionman figurer jeg. Søster har klær. Skal låne fra henne. Bamse med behå. Så søt. Enn å kalle noe behå. Like rart ord som truse. BH har den lykkelige egenskap at de får omfavne bryst.

Lyset slås på. Skygge. Ondskap.

Bamse og jeg tok mange karuseller. Jeg mistet bamse en gang. Jeg gråt. Ble så sint at jeg tok ut sløyfene. En snill mann som jobbet der hadde funnet bamse. Foreldres kjærlighet, er ikke lik kjærligheten til ens barn. Han så bamse falle ut av karusellen. Jeg klemte han. Han måtte løfte meg opp. Jeg, bamse og snille mannen. Ikke onde mannen. Sukkerspinn. Karameller. Is. En iser, med fire kuler. Spiste bare to kuler. Er ikke så glad i sjokolade. Jordbær er best. Smaker så søtt. Den er rosa og. Rosa is.

Onde mannen kommer mot meg. Lyset slås av. Jeg ser han ikke lenger. Jeg vet hva som skjer. Hvert sekund føles som en evighet. Stegene blir høyere og høyere. Han subber litt med ene foten. Hver kveld. Alltid. Alltid når mamma er ute med hunden.

”Kristian, er bare pappa som skal være god.”

Alice i marerittland. Bamse blir lagt under sengen. ”Nei, nei, nei, ikke i dag.”


Serie: Novelle 3: Digital utroskap…

31 Dec

Bilen tuter i det han kommer hjem fra jobb. Det er ikke til henne. Det er for å jage bort bikkja som står ute. Hvor mange helvetes ganger har ikke han sagt til hun at bikkja ikke skal stå ute på denne tiden. Hun tenker. Det må jo være tragisk, livskrise for han å se hunden stå der. Det smeller i ytterdøren. Et sukk følger. ”Skikkelig slitsomt på jobb i dag, jeg legger meg på sofaen, si ifra når det er middag.” Han beordrer henne til å vekke ham. Hun tenker. Hver dag er det samme. Ikke noe klem, ikke noe hei, ikke noe kyss. Bare en klage. Hva er hun for han. Ser han henne.

”Flytt dere.” Han jager barna bort fra sofaen. De ser på film. Tegnefilm. For ti minutter siden lo de. De hadde det hysterisk morsomt. Nå er de bare lei. Hun hører at de løper opp trappen. Noen sekunder senere hører hun lego som tømmes utover gulvet. De kan reise bort i en eventyrverden. Tenker hun. Nå hører hun lyden av tegnefilm og snorking fra stuen. Han har ikke grunn til å klage. Han sitter jo på kontor. Hva er slitsomt med det. Hver dag står jeg her hjemme. Jeg passer barna. Lager mat. Sender de i barnehagen. Henter de i barnehagen. Vasker klær. Går tur med bikkja. Hver dag gjør hun det. Han sitter på kontor. Skriver noen artikler. Vurderer noen saker, før han sender de videre i byråkratiet. Han bestemmer ingenting. Bare sender videre. Skriver noen mail, og bestiller hotellturer til Oslo på firmaets regning. Kurs. Liksom.

Alt er rutine. Han må vekkes. Sitter å spiser i 10 minutter. Klager. Over høye bensinpriser. Klager over alle flyktningene som søker asyl. Det er på grunn av de at han må ”vurdere” så mye. Han har sluttet å lese søknadene. Han krysser bare av en V på hver tredje søknad. Alle andre makulerer han. De forsvant bare i systemet. Det er unnskyldningen. Han raper. Og går fra bordet. Ikke noe takk for maten. Ikke setter han fatet i vasken. Han har ikke tid. Han skal ut å vaske bilen. Hunden trenger jo å gå tur igjen, tenker hun. Hun må gå den andre turen for dagen. Hun er fri. Barna er hos naboen. Pappa skulle jo vaske bilen. Små barn kan ripe opp bilen med lekene sine.

Hun kommer hjem. Tankene er fri. Hun er glad. Med et faller humøret på bånn igjen. Ingen kjærlighet. Bare en hindring, en forbannet rutine. ”Kjerring, kan ikke du dra på butikken å kjøpe noe godt å spise i?” Det virker som et spørsmål. Hun vet at det er en ordre. ”Hva ønsker du da?” ”Det kommer på det samme, bestem du.” Samme svaret, dag etter dag. Hun kjøper tre wienerbrød og en boks is. Jordbæris. Et wienerbrød til han og henne. Og et på deling til barna. ”Du vet jo at jeg ikke liker jordbær-is, hvorfor kjøper du det?” Kritikk. Kritikk. Kritikk. Han tar det andre wienerbrødet sitt. Spiser og griser nedover skjorten sin. Hun må gi sitt til barna. Hun sitter igjen bare med is. Hun som vil være sunn. I fryseren med den.

Hun må legge barna. Lese bok. Synge sang. Endelig tenker hun. Nå legger han seg. Han legger seg alltid halv 10. For han er jo så sliten etter en hard dag på jobb. Fint for henne. Hun får jo tid for seg selv. Hun tar et glass rødvin. Setter på Joni Mitchell. Danser smilende for seg selv med glasset i hånden. Glede og tilfredshet. Hun slår på pcen. Hun går på badet. Tar seg et bad. Sminker seg. Gjør seg pen. Pusser tennene. Og tar på morgenkåpen i silke. Hun går og setter seg foran pcen. Hun kommer til hjemmesiden hans. Hun lar morgenkåpen falle tilbake over stolen. Hun lar venstre hånd gli ned mellom føttene. Frihet. Tilfredshet.

Serie: Novelle 2: Kjærlighet i graven…

31 Dec

Det er mørkt i rommet. Et lite lysglimt skinner ovenfor gardinene og lager fine spill i taket. Luften på rommet er klamt. Vinduet er lukket. Han klør seg i øynene. Ser på klokka. Den er blitt ti på formiddagen. Han bannes for seg selv. Tre timer senere enn vanlig. Setter seg opp på sengekanten. Famler etter bordlampen, men ender med å vende den. Lampen faller i gulvet og knuses. Han må være forsiktig. Hvis ikke kan han få glasskår under føttene. Tøflene står ikke der de bruker å stå. Han finner dem i sengeenden, der han forlot de kvelden før.

Han går inn på kjøkkenet. Kaffen på komfyren er kald. Leter etter noe annet å drikke i kjøleskapet. Finner noe melk som han tømmer i kaffekoppen. Ved kjøkkenbordet er mandagens avis. I dag er det torsdag. Alle rutiner er i opprør. Han ser ut av vinduet. Det er lite liv i forstaden nå. Det yrende livet i 7-tiden på morgenen har slappet av. Det er ingen unger på vei til skolen nå. Ingen stressede foreldre på vei til jobb. Hjemmeværende husmødre som går tur med bikkja er heller ikke å se. Postmannen har levert posten for lenge siden.

Han kjenner en vond lukt i huset. Det kommer fra kjøkkenvasken. Fire dagers oppvask ligger der med gamle matrester. Søpla er full. Han ser med et tomt blikk ut mot den tomme gaten. Minnene flagrer gjennom hodet hans. En tåre triller nedover kinnet. Savn. Ekte savn. Brutt kjærlighet. Knust hjerte. Han går ut for å hente posten. Han går sakte nedover gårdsveien. Tøflene dras langs bakken. En skurrelyd lages for hvert skritt han tar. Fuglene flyver vek fra trærne og buskene. De aner at noe er galt, de ser mørket. I postkassen er det reklame og regninger. Ingen brev. Ingen postkort. Han bare ser på regningene. Sukker. Legger de tilbake i postkassen.

Vel inne igjen ringer telefonen. “Hei, du snakker med Roald.” “Hei pappa”, hører han i den andre enden. “Hei Kristian”, svarer han. “Du, jeg er i parken med Birgit og barna, vi leker med frisbee. Du må komme en tur til oss, du har godt av det pappa, du kan ikke bare sitte hjemme.” “Nei, jeg tror ikke jeg orker det i dag, skal på aldershjemmet, på dans, det er torsdag i dag vet du.” Han lyver, men håper at sønnen ikke merker det. “Åh, det høres bra ut, jeg ringer deg i morgen og spør hvordan det var, det er godt at du selv tar initiativ. Ha det bra pappa.” “Ha det bra”, svarer Roald.

Han går og legger seg på divanen. Han er mye sliten nå. Spiser lite, får ikke kaffen sin. Han tar et lettelses sukk på divanen. Vinduet har han åpnet i stuen. Frisk luft omkranser han. Frigjørende luft.

Dette er hans siste søvn. I mandagens avis som ligger på kjøkkenbordet, kan man se en dødsannonse som er ringet rundt:

Britt Hansen

1923 -2008

Bisettes i sitt lokale sogn.

Etterlater seg mann Roald.

Sønn Kristian og to barnebarn.

Roald og Britt er igjen forent. Sorgen kvalte han på divanen. Fuglene varslet det. Han er fri, han er lykkelig, han opplever kjærlighet. Imens i parken, prøver sønn Kristian forgjeves å engasjere den ulykkelige mannen til å bli med å kaste frisbee.

Serie: Novelle 1: Ensomhet…

31 Dec

Himmelen klarner. Han står alene ved vannkanten og skuer utover parken på den andre siden. En familie med far og mor, og to barn leker med frisbee. Han visste at det var en familie. Faren hadde nettopp vært å hentet frisbeen rett foran ham i vannet, og fortalte at han var ute med familien. En mann og en kvinne som går tur med hundene sine, prater med hverandre. De ler og smiler, flørter visst. Hundene het Berner og Dog. Han møtte de daglig i denne parken.


Solen skinner utover gresset og vannet. Han tar på seg solbrillene, lyset irriterer han. En liten vind kommer gjennom luften. Han trekker på jakken og humrer. Trærne risler i vinden og feller blad. Det er høst, en solskinnsdag i oktober. Bladene regner gjennom luften. Han vifter irritert med hendene. ”Hvorfor er det ingen som ser han?” Han føler seg ensom, han føler seg alene. Han plukker opp noen små steiner og kaster i vannet. Endene kommer svømmende bort til han og kvakker. Det er støy. Han tar en større stein og kaster i vannet. Den skremmer bort endene, og de flyr av sted.


Noen små gutter har sett at han kaster stein i vannet. Foreldrene deres har forbudt dem dette, det skremmer fuglene. Men nå ser de en voksen mann som gjør det. Så de løper til. De kaster ikke så langt. Noen av steinene er store. De lager store plask. Mannen får litt vann på seg. Vifter nok en gang med hendene. ”Fordømte unger, bort!”

De blir redde og løper bort.

Han tenker: ”Hvorfor er det ingen som ser meg?”

Noen dager senere i avisen.

N.N  1968 – 2008

Sovnet stille inn med englene.

Bisettes i hans lokale kirke

Ingen familie.

Han ble sett. Familien hadde med vilje kastet frisbee’n i vannet, de ønsket å inkludere ham, men han tok aldri hintet. De to hundene logret med halen og snuste på han daglig, de var glade hver dag for å se han, men han tok aldri hintet. Solen smilte på åpen himmel til mannen, sendte varme solskinnstråler. Han stengte smilet ute. Han tok aldri hintet. Vinden ønsket å omfavne ham, klemme ham, men han stengte den ute. Tok aldri hintet. Bladene danset i vinden. De danset fram og tilbake, som ballett. De ville underholde han. Men han tok aldri hintet. Endene trodde han hadde mat. De var sultne, og kvakket oppmuntrende til han. De var bare sultne. Men han tok aldri hintet. De små barna så på han som et forbilde. Han gjorde det motsatte av foreldrene. Og han var voksen. Men han tok aldri hintet. For hver stein han kastet i vannet ble det ringer med bølger. Bølger som strakte seg mot land. Ringer, bølger som ville nå til han. Men han tok aldri hintet. Flere mennesker så dødsannonsen i avisen. De tok hintet, han valgte selv døden. Som ensom.